Fra kos til hverdagskaos

Hverdagen er i gang, og jeg føler meg som en utslitt vaskefille, som både lukter surt og har blitt vridd så mange ganger at trådene begynner å rakne... Kjære, er det slik hverdagen blir med flere barn? Jeg har snøftet på nesen når andre har syti og klaga litt når de har fått to eller tre barn, det kan da ikke være så stor forskjell har jeg tenkt. Jeg har da mitt og stri med jeg også som har hatt en, han er da en meget bestemt type han også. Vaske klær, lage middag og alt det andre må man jo liksom gjøre uansett. Men jeg må si jeg møtte meg selv i døra der ja, "en er som ingen og to (tre) er som ti", det kjenner jeg jo på nå for å si det sånn. 

Det er ikke en dag i uken vi alle sammen er sammen om kvelden, for det er jo tre ulik aktiviteter disse barna våre holder på med. Middagene må tilpasses slik at alle liker den, for det er jo alltid en som ikke liker det vi skal ha. Lekser skal gjøres hver ettermiddag, hvor den ene ikke er klar enda og forstyrrer de to andre. Jeg tror ikke jeg har rukket å vaske huset ordentlig en gang enda, jeg kommer ikke lenger enn til støvsugingen da det hopper frem nye steiner, svarte knotter fra kunstgressbanen eller en mus som katta har tatt med seg inn og støvsugeren må frem på nytt. Vaskemaskinen hopper og spretter flere ganger om dagen og haugen med bretta klær kommer seg ikke inn i klesskapene før de blir brukt på ny, eller blir liggende brettet i en haug fordi jeg ikke gidder å legge de tilbake i skapene. 

Jeg hadde mistet all kontroll- kontroll på hverdagen. Ingenting var som det brukte å være. Var det dette jeg hadde villet så inderlig...

Ukene har gått og dagene har begynt å tilpasse seg, rettere sagt jeg har begynt å tilpasse meg dagene. Jeg har begynt å se annerledes på hverdagen, det er det store bildet som teller. Det er de små hverdagsglimtene man må ta vare på og ta til seg. At huset ser skikkelig møkkete ut etter en dag, betyr at vi har friske og aktive barn. 

Rutinene begynner å komme på plass, og hverdagen har jeg en begynnende kontroll på IGJEN. 

Her er noen tips, som har hjulpet oss med å få hverdagen til å fungere:

Hver mandag setter vi oss ned sammen med barna og planlegger uken, i forhold til mat, lekser og fritidsaktiviteter.
Vi setter aktiviteter, mat og beskjeder fra skolen inn i en ukeplan som henger på kjøleskapet slik at det blir lettere å huske og se.
 Vi har familieråd annenhver uke, hvor vi snakker med barna om ulike ting. Her er konseptet at det skal være en arena hvor alle skal få sagt noe, og det de sier har en verdi.

 

En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen.                                       

Fra forelskelse til angst.....

 

Må jo si at «de tre musketerer» hadde et fint liv, gutteliv rettere sagt. Hjemme hos oss var vi våre egene herrer, både på hytta og til hverdags i huset vårt.... -og det kan vel hende både hus og hytte bar preg av nettopp dette. Ikke at det var så veldig rotete etter vår mening, men kan vel kanskje si at det var guttete. Det bar vel preg av høy aktivitet ute som til tider inne.

Men dette var vår LYKKE, helt til den største klarte å forelske seg, noe så hodestups forelsket ble han.....JEG......

Forelskelse er fint og flott, men de to minste må også med i ligningen når slikt skjer. Inn i ligningen må også de ny innflyttede. Blir mye ligninger og matematikk referanser her nå, og tror ikke dette regnestykket får to streker under svaret uansett....

Som nevnt i første innlegg; «vi flytter!»..., og da mente de inn til oss, «de tre musketerer»...HJELP!!

Hvordan blir dette?
De fem musketerer?
Og ei jente på lasset?
Går ikke dette vel....-eller gjør det det?

Flytta gjorde de, og det var ikke måte på hva som skulle plasseres over alt, har ikke sett på maken til mye greier. Klær, nipps napps, et hav av små bord, stoler, sofaer, til og med gardiner måtte skiftes! Våre hadde hengt fint der de hang de siste....åra, ja husker ikke, men er det virkelig nødvendig med alt dette? Det var jo så fint fra før....

Angsten strammet i brystet til alle tre, jeg kjente det, og jeg var sikker på at jeg kunne se det i ansiktene til mine to små.

Vi kjørte til og fra hytta, plasserte etter grundig instruks. Hus og hytte ble forandret til det ugjenkjennelige.

HER BOR IKKE VI VEL?......

Men nå når alt har begynt å roe seg, og hverdagen begynner å falle på plass må jeg si at det ble jaggu fint og koselig. Angsten jeg synes jeg så i ansiktene til mine to små, var faktisk spenning og glede over at det kom to til i huset og forandret alt til noe vakkert og koselig.

Har mye å være takknemlig for i livet, og dette er en av de store, at dere flyttet inn sammen med oss... -TUSEN TAKK!!

 

«de fire musketerer + ei jente»

Det kommer en tid for alt...

Endelig tok vi avgjørelsen om å ta skrittet videre. VI FLYTTER SAMMEN. Vi har ikke hatt hastverk, og jeg føler vi har tatt oss god tid til å finne ut om det er en fremtid sammen vi ønsker. Jeg syntes det er så altfor mange som går inn og ut av forhold med "mine", "dine" og "våre" barn, tilsynelatende uten å ha tenkt noe videre rundt hvordan hverdagen vil forandres og hvordan barna vil ha det oppi alt dette. Hos oss har vi tatt et bevisst valg om at barna skal komme først, og vi har tenkt at for de vil det være bra om vi tar ting langsomt og ikke forhaster oss selv om vi gjerne skulle gjort alt i går.  Han har to gutter fra før, og jeg har en gutt. Det vil jo si at det vil blir et stort skritt for barna å flytte sammen også, like mye som for oss voksne. 

Nå er det da slik at vi tok oss god tid, men vår verden er heller ikke perfekt. En dag i mai ringte jeg han og sa, nå flytter vi sammen.

Vi har brukt sommerferien på å pakke ned huset mitt, og det er jammen mye man klarer å samle opp og ta vare på i løpet av kort tid. Det ble mange turer på søpla og til Fretex konteinerne. En del logistikk har det også vært, da vi ar hatt ungene samtidig i ferien samt at han har vært på jobb de ukene vi ikke har hatt barna. Vi ville jo at barna skulle få en sommerferie når de var sammen med oss også, ikke bare nedpakking av hus. Det har blitt noen turer med flyttelass, for det er ikke reint lite jeg har. Jeg har alltid hatt en interesse for interiør og den slags, så jeg har jo spart meg opp en god del som jeg gjerne ville ha med meg videre. Hans hus ligger i en annen kommune, så litt kjøring er det for å få flyttelasset på plass. Ved skolestart hadde vi rukket å flytte alle tingene mine inn i hans hus, samt leid ut mitt hus. Vi klarte det i tide....... 

Tiden var inne for at vi skulle begynne et liv sammen, og mine ting skulle smelte sammen med hans. Jeg kan vel si at jeg hadde kontroll på hver minste ting, og hadde alltid hatt alt i orden være seg klær, middag, vasking.... Min opplevelse da jeg begynte å rydde og se meg litt rundt hjemme hos han, var at det var på tide det kom en jente inn i huset og fikk orden på klær, interiør, rutiner.... Han var åpen om at han hadde ikke prioritert interiør og den slags, det var et guttehjem som fungerte for de. Han hadde veldig minimalistisk med ting, og det meste av tingene tilhørte hytta. Vi flyttet inn til tre gutter som i utgangspunktet var fornøyd med sitt hyttepregede minimalistiske stil. Det ble ikke mye igjen av tingene deres i huset, det meste flyttet vi tilbake til hytta. Vi begynte å få et hjem, som ble både fint og koselig. 

Jeg var veldig spent og hadde sommerfugler i magen da jeg innså at nå hadde vi faktisk flyttet sammen.
Hvordan skulle denne hverdagen bli?
Hvilke rutiner skal vi ha?
Hva med middager?
Hva med leggerutiner?
Hva med voksentid?
Hva med familieturer?
Hva med eksene våre?
Hvordan vil barna oppleve dette?
Vil mitt barn få nye venner på skolen?
Hva med grensesetting?
Hva med fritidsaktiviteter?
Alt ble plutselig helt nytt igjen, for mine rutiner var litt annerledes enn hans. Mitt barn visste mine grenser, men hvordan skulle jeg forholde meg til hans.
Hvordan vil det bli da han drar på jobb, sitter jeg da igjen med alle tre barna?
Hvordan skal jeg få nye venner?
Hvor er mitt nettverk?
Hva med økonomi?
Mange tanker har svirret gjennom hodet mitt, det er ikke bare å flytte til et helt nytt sted uten noe kjennskap til noen rundt eller noe avlastning i noe som helst form.

Min innstilling var at dette skulle bli vår beste tid på veldig lang tid, vi måtte bare sette oss ned og prate om de ulike tingene som vi opplevde som ulike og vanskelig for oss. 

Ved neste post kommer det en skildring om hvordan han opplevde at vi flyttet inn i hans hus, SÅ FØLG MED....

Les mer i arkivet » September 2017
hits